Vi mennesker sårer, krenker, svikter, skader hverandre - med det vi sier, og det vi ikke sier - med det vi gjør, og det vi ikke gjør - med hensikt, og uforvarende – hele tiden. Det omfatter et stort spekter av hendelser fra de alvorligste slik som drap, mishandling og overgrep til de mer bagatellmessige som man kanskje gjør i vanvare, men som ofte ikke er så bagatellmessige likevel fordi de treffer såre punkter.

 

Derfor har vi alle indre sår som plager og begrenser oss og er påført oss av andre. Samtidig er vi avhengige av hverandre ikke bare materielt og fysisk, men også følelsesmessig.

 

I samspill med andre utvikler vi oss til mennesker. Ensomhet og utenforskap er truende. Vi trenger hverandre for å kunne leve - ikke bare for å opprettholde våre liv, men for livsutfoldelse og livsglede. Derfor utvikler vi metoder og strategier for å takle våre skader og sår.

 

Men alle måter er ikke like gode - noen forverrer skadene, andre reparerer skadene - noen rammer andre, noen rammer oss selv - noen er konstruktive, andre destruktive.