Religion

Religion er «opplevelsen av en guddommelig livssammenheng bakom den naturgitte omskiftelige tilværelse». Religion har med opplevelse og erfaring å gjøre. Den religiøse opplevelsen er lik på tvers av de ulike religionene. 

​

«Vi må lære at sannheten kan uttrykkes på hundre tusen forskjellige måter, og at dog hver måte kan være sann»

​​

Alle religioner har en felles kjerne: «Ethvert religiøst menneske kjenner i dypet av sin sjel berøringen med en annen og større og rikere verden, Gud.» Mystikken er de ulike religionenes universelle grunnlag, og derfor også forbindelsen og broen mellom dem.

​

De ulike religionene representerer ulike og sidestilte tilganger på det guddommelige. Det spiller derfor egentlig ingen rolle hvilken tilgang vi velger, bare vi velger det helt og fullt. Sann religion er lik på tvers av verdens ulike religiøse tradisjoner. Du kjenner den på fruktene: Den virker forløsende, gir sinnsro og «kraft til det godes gjerning.» 

​​

Kristendommen og religionene

«Jeg kom tilbake fra reisen i religionens verden like tvilende som da jeg dro ut (...) Men med en voksende erkjennelse av at skulle jeg noen gang finne veien inn i Guds verden, måtte det bli i den religionen som er vår religion, kristendommen.» Kristendommen har mye å lære av Østens religioner. Spesielt bør kristendommen la seg inspirere av de østlige religionenes fokus på meditasjon og selvfordypelse: «Hvis man kunne lære av østens folk den store betydning som religiøs meditasjon og selvfordypning har, tror jeg at man derved ikke alene vil vinne kraft til å gjennomføre kristendommen i sitt eget og kirkens liv, men også all smålig kirkestrid ville da falle bort av seg selv.»

​​

​Så selv om kristendommens vei etter hvert er blitt hans vei, så er den samtidig én av flere mulige veier. Det er mange fottrinn på jorden, mange veier inn til menneskenes hjerte. For ham er alle religioner potensielt sett frelsesbærende. Det det kommer an på, er sinnelaget og oppriktigheten i den religiøse søken. 

​

​Samtidig sier han i kristendommen opplever noe som han ikke finner i de andre religioner. Jeg opplever hvordan Gud selv kommer til meg og gir meg seg selv. Veien går ikke fra meg til Gud, men fra Gud til meg"

​

​Frelse

​Livets viktigste spørsmål er sjelens frelse. Frelsesopplevelsen manifesterer seg som en indre realitet, som en forvandlingsprosess i det enkelte menneske. Sjelens lykke og sinnets fred er alt som noensinne har tellet – alt det andre er av sekundær betydning. Frelsen er en individuell frigjøringsprosess.

​

«Kristi oppreisende kraft» betegner i hans sene forfatterskap en bevegelse i sjelen, en overgang fra en gammel tilværelse preget av dyp skyld til et nytt liv karakterisert ved indre frihet og fred.

​

Ethvert menneske har et stille punkt i sentrum av sinnet. Hit kan det trekke seg tilbake, midt i de ytre omstendigheters larm. Det er her, i stillheten, at Gud kommer mennesket i møte.

​

Gudsopplevelsen

Selve gudsopplevelsen kan ingen fatte. En kjenner bare den sakte susen og vet at nu er det Gud selv som er det. De lynglimt et lykkelig øyeblikk lar oss kaste inn i Gudsrikets skjønnhet og rikdom, er ikke mange i menneskenes liv. Sjelden kommer de, og hurtig svinner de. 

​

Gudsopplevelsen lar seg egentlig ikke meddele og formidle gjennom språket. Et religiøst kunstverk kan gi et riktigere uttrykk for religionens vesen enn omfattende videnskapelige utredninger.

​

Helvetesstriden 1953-58 - se her

​

Menneskets dobbelhet mellom synd og hellighet

Mennesket står ved en terskel. På den ene siden er det innviklet i en ond livssammenheng; på den andre siden står det, paradoksalt nok, samtidig ved frelsens port.

​

Synd refererer for ham i første rekke til et ontologisk fenomen – ikke til bestemte handlinger eller holdninger. Vi kan ikke tenke oss bak den, vi kan ikke foredle oss forbi den. Synden lodder dypere enn de enkeltstående handlingene. Mennesket er syndig «på bunnen av sitt vesen», og syndens kjerne er det bortvendte hjerte, krefter sterkere enn intellekt og vilje.

 

Paradoksalt nok er det stillheten og kontemplasjonen som synliggjør denne maktesløsheten. Det er i den stille kontemplasjon at mennesket for alvor blir seg bevisst sin egen utilstrekkelighet. Indre uro blir dermed en forutsetning for å oppleve møtet med Gud. 

 

​Men i det absolutte mørke er det lysgnisten skimtes. Forløsningen vokser ut av fortvilelsen. Det paradoksale og uforståelige er «at nettopp til det menneske som er tvunget i kne, kan Gud komme og åpenbare seg.» Mennesket kan altså likevel, på tross av syndens overveldende sinnsmakt, oppleve Guds nærvær. 

​

Religionens overflate og dybde​

Det guddommelige er ikke noe som vi «antar» er til. Mennesket opplever Gud. Ikke dogme, ikke bekjennelse, ikke ritual, men opplevelse. Opplevelsen er det sentrale. Mennesket opplever, erfarer, at Gud er til, at han virker i dets indre. Mystikk representerer derfor det dypeste sjiktet i religionen. Religionens øvre lag utgjøres da av religionens intellektuelle utlegninger: dens teologiske og filosofiske skrifter, dens metafysiske antakelser, dets dogmer og læresetninger. Disse siste er gjenstand for diskusjon. Den mystiske dimensjonen i religionen befinner seg utenfor området for diskursiv utlegning: «Det innerste i religionen», sier han, «unndrar seg til sist enhver beskrivelse.»

​​

Den oppreiste Kristus

Som i et åpenbaringens glimt griper jeg mysteriet: At menneskesønnen er mer enn et menneske! (...) at han blev oppreist fra de døde og ennu den dag i dag er den levende Kristus, med oppreisningens kraft for alle som tror. At han er Guds sønn som kom for å frelse en fortapt verden (...) Nu vet jeg at hans livs vei var en frelsesvei, (...) og at kristendom dypest sett er evangeliet, det glade budskap om skyld, tilgivelse og kraft. ​

​

​Kjærlighet

​Kjernen i den kristne opplevelsen er troen på Gud som kjærlighet. Kjærligheten er den dypeste kraft i tilværelsen og betingelsen for gudserfaringen: «Det er gjennom kjærligheten vi kommer i samfunn med Gud og får del i hans rike.»

 

Kjærlighetens bud er den ubestridelige essens i Jesu lære, og tar form som en oppfordring – ikke om å gjøre, men om å være. Den rette gudstjeneste består i å leve livet for andre. Gud lever i det stille fordringsløse, og gir seg tilkjenne i dagliglivets små og store utfordringer. Gud er hele tiden tilstede i livet selv og alle livets forhold – det er en vakker, lavmælt og ydmyk nærværstenkning Schjelderup her gir uttrykk for. 

 

​Kontemplativ praksis står ikke i motsetning til hverdagslivet.

​«Vi kan ferdes i livet, passe vårt arbeid og allikevel ha den stilling til tilværelsen og menneskene, det sinnelag som stemmer sjelens toner til den stille susen i hvilken Gud selv er.»

 

​«Det gjelder midt i dagliglivets jag å kunne ha en helligdom i seg selv, et stille sted hvor en søker hen og er helt for seg selv alene.»

 

​Kontemplative trinn

1. ​Utvikle et stille sinn - ha en stille stund hver dag med stille meditativ bønn

2. Lese i Bibelen - les med innlevelse

3. Gå i kirken - et rom for stillhet og meditasjon

4. Gå til nattverd

​

Etiske konsekvenser

«Det å ha del i det evige, må derfor føre til bestemte holdninger i livet som må prege all vår ferd og gi farge til alt det vi sammenfatte under betegnelsen det aktuelle.» Religionen skal bestemme hele vår livsførsel. 

Det ligger altså en dyp etisk forpliktelse i religionen, slik at er «vi først grepet i det innerste av vår sjel av det evige, av Gud, vil det måtte stråle ut og bestemme hele vår livsførsel.»

​

Sinnelaget står i sentrum. I den grad et menneske elsker Gud, vil det også selv bli et speil for Gud: Gud er all kjærlighets kilde.

​

Tro og vitenskap

Vitenskapen makter ikke å vite noe vesentlig om religionen – tro og religion, sier han, er «et livsområde som i egentligste forstand ligger utenfor den teoretisk-vitenskapelige tenkning.» 

​

Mennesket vil aldri kunne unnvære «den klare tanke som rettesnor i livsorienteringen.» Det som er viktig, er å vite at «det som til syvende og sist avgjør vår livsholdning, ikke er bestemte teorier om tilværelsens mange gåter, men vår egen opplevelse av det som har verdi og virkelighet i vårt eget liv.»

​

Veien jeg måtte gå

Det kjentes ikke bare som en befrielse, men en stor åndelig berikelse å komme inn i den frie teologiske tankeverden som møtte han på Universitetet. Det som grep han mest var lidenskapen for sannheten. Sannheten er noe dynamisk som bare gradvis kan nås.

Kristendom er noe annet enn en rekke fastslåtte, kirkelig definerte sannheter. Kristendom er Guds rike, og Gudsherredømmet i mennesket er et åndsinnhold som uttrykkes ved etisk liv og handling.

Det er en kjennsgjerning at mange søkende mennesker ikke finnerdet de lengter etter i vår kirke. Og mon ikke grunnen til dels kan være at ikke alle kirkens menn er i besittelsebav den kjærlighetens ånd som kan bygge bro over de divergerende meninger og brytende fortolkninger av mindre vesenlig betydning, som nå setter skille?

Menn som har hjulpet meg på veien: Johannes Ording, Sigmund Freud, Mahatma Gandi, Albert Schweitser

​

Læresystemer - viktigere enn selve systemet er menneskets forhold til systemene.

​

​