Kirkens bekjennelsesskrifter er en veldig vanskelig greie som jeg ikke finner ut av. 

​

Den Norske kirke har 5 bekjennelsesskrifter. To av dem brukes i hver eneste gudstjeneste, Den Apostoliske brukes på vanlige søndager og Den Nikenske (381) på høytidsdager. 

​

Jeg har problemer med begge: For det første forstår jeg ikke hvorfor Jesu liv ikke er med - han fødes, lider og dør. Betyr ikke livet hans noe?

​

Men det verste er dette at Jesus skal komme igjen for å "dømme levende og døde". Når jeg sjekker nærmere, står det at på dommens dag skal Jesus holde dom over alle mennesker, noen til evig liv, andre til evig straff (Matteus 25, 31-46). Jeg kan ikke si at dette ikke skal skje, men jeg klarer ikke å stå i kirken ved siden av noen som kanskje ikke tror eller tenke på alle dem som ikke tror og gjenta dette budskaper igjen og igjen. Det blir for brutalt.

​

Jeg klarer ikke å forstå at dette er en del av det glade budskap (evangeliet) og heller ikke at det kan være i samsvar med Guds kjærlighet og barmhjertighet som omfatter alle mennesker, alt liv, hele universet.

​

På kirkemøtet i 2019 påpekte kirkemøte-komiteen at det er behov for å sette bekjennelsesskriftene inn i sin historiske sammenheng. Men hvordan dette skjer i praksis, har jeg ikke funnet ut. Uansett brukes de hele tiden uten noen nærmere forklaring.

​

​I tillegg til de 2 trosbekjennelsene nevnt ovenfor, har den Norske Kirke Den Atanasianske trosbekjennelsen(5-600-tallet), den Augsburgske Bekjennelse (1530) og Luthers lille katekisme

​​

Min opplevelse av disse trosbekjennelsene er at de prøver å fange troen (og Gud) inn i et hus - et lite, tømret hus der stokkene er stablet oppå hverandre uten sprekker og uten vinduer og taket som et lokk oppå det hele. Her har vi fanget Gud! For meg er troen rund og altomfattende fordi Gud er i alt og over alt, uendelig som universet og umulig å beskrive og forstå fullt ut. Vi ser bare bruddstykker.

​

https://www.kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/en-evangelisk-luthersk-kirke/ 

​

​