Ole Hallebys hadde en radioandakt i januar 1953 der han henvendte seg til uomvendte og bl.a. sa at "dersom du dør i kveld, stuper du like i helvete." Det skapte sterke reaksjoner og mange avisoppslag i flere år fremover, og resulterer i mange og lange teologiske avhandlinger både for og imot. 

​

Radiotalen er på Youtube https://www.youtube.com/watch?v=Prvi9VVR5K8

 

En av dem som reagerte raskt, var biskopen på Hamar Kristian Schjelderup. Han var ikke bare teolog og biskop, men også psykolog. Han hadde kontakt med mange forskjellige mennesker både i og utenfor kirken både som samfunnsdebattant og sjelesørger. Derfor kjente han folks helvetesangst og skrev et innlegg i Aftenposten 31.01.1953.

​

Det er mange analyser av hva som lå bak det Schjelderup skrev, men her er akkurat det han skrev.

​

Proffessor Hallesbys radiotale

Biskop Schjelderup uttaler seg

Når det gjelder dette spørsmål med dets skremmende alvor, ikke minst for syke sinn, finner jeg det riktig å tale helt åpent ut. Og jeg vil da først ha sagt at personlig reagerer jeg så sterkt som overhodet mulig mot de utsnitt av professor Hallesbys tale som har vært gjengitt i pressen.

Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. Og sikkert ville det være langt mer i pakt med Jesu egen ånd og forsøke å vinne menneskene ved å vise mer kjærlighet og forståelse.

La meg her minne om Grundvigs mektige salme som er opptatt i vår egen kirkes salmebok

"Tvang til tro er dårers tale

hjertet vegrer seg med fynd.

Tvungen tro ei sorg kan svale

føder mere løgn og synd.

Kun til helved kan det tvinges

men til himlen bare ringes,

frihet følger sannhets ånd"

Når jeg blir spurt om hvordan jeg selv ser på læren om evige helvetesstraffer, må jeg åpent svare at hele denne lære forekommer meg ytterst problematisk. Dens bibelske grunnlag er i høy grad omstridt, og sikkert er i alle fall at læren selv hverken er av jødisk eller kristen opprinnelse. Forestillingen om et evig straffested for de ugudelige er kommet inn i senjødedommen utenfra, antagelig fra Persia. Den var velkjent i Jødeland på Jesu tid, og Jesus har også selv enkelte ganger kunnet bruke uttrykket "gehenna" for å understreke livsalvoret og "fortapelsens mulighet" slik at det kunne bli forstått av den tids mennesker med den tids verdensbilde. Men noen objektiv lære om et evig helvete har Jesus sikkert aldri tilsiktet. For ham gjaldt det ikke det negative: å skremme med helvete. Men å lære menneskene å vende blikket oppover mot den guddommelige kjærlighets lysende verden. Som det heter i første Johannes brev: "Og dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner: at Gud er lys og det er intet mørke i ham"

Vi vet alle hvor stort og tungt vårt ansvar i livet er. Og dette ansvar og alvor skal så visst ikke avsvekkes. Men det tilkommer ikke en eneste av oss retten til å felle dommen over våre medmennesker og deres evige skjebne, enn si fordømme dem til evig straff og pine. La oss heller rette søkelyset mot oss selv og spørre om vi kanskje selv har hovedskylden for at mange mennesker i dag står fremmed og uvillige overfor det kristne budskap. Jeg er glad for at det på den ytterste dag ikke er teologer og kirkefyrster, men Menneskesønnen selv som skal dømme oss. Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som kommer til uttrykk i læren om evig pine i et helvete.

Kristi evangelium er kjærligheten evangelium. Og for meg personlig kjennes det som en uløselig motsigelse å forene både troen på Gud som kjærlig far og troen på en guddommelig rettferdighet i menneskenes liv med læren om evig helvetesstraff for alle ikke-troende.

For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.

Kristian Schjelderup

 

Noen dager etterpå kommer et innlegg fra professor Hallesby der han sier at Schjelderup fornekter kirkens bekjennelse og Bibelens ord om evig fortapelse. Samtidig kommer dette svaret:

Biskop Schjelderup svarer professor Hallesby

Professor Hallesbys artikkel gir ikke en riktig fremstilling av denne sak.

Det som foreligger er at professor Hallesby forrige søndag holdt en radiotale hvor han gjentatte ganger brukte uttrykket helvete, og brukte det som en skremmende trussel, på en måte som måtte virke sjokkerende på mange mennesker. Mot dette vendte jeg meg i en uttalelse som tok avstand fra læren om evige helvetesstraffer og advarte mot bruken av helvetestrusselen i forkynnelsen.

I sin artikkel hevder professor Hallesby at jeg fornekter den evige fortapelse. Dette er et helt annet spørsmål som jeg ikke uttalte meg nærmere om i min artikkel.

Vi vet alle at det finnes ord av Jesus som kunne nyttes til utmaling av evige helvestesstraffer. Når jeg hevder at Jesus aldri har tilsiktet en slik lære, er det fordi disse ord av Jesus er billedlig tale som for eksempel når han taler om ormen som ikke dør og ilden som ikke slukkes. Ord som disse, og andre ord av lignende innhold må derfor ikke brukes til å lage skremsler med. Skremsler som forøvrig ikke vil påvirke dem som kanskje aller mest kunne trenge å få lagt livsalvoret inn over seg, men som tvert om kan skade nervøse sinn og skremme mennesker bort.

Derfor var det jeg kom med min uttalelse til avisene. Men jeg understreket samtidig livsalvoret og ansvaret, og nevnte uttrykkelig fortapelsens mulighet.

Bestemmende også for meg er her Jesu egne ord. Hele Jesu forkynnelse er båret oppe av bevisstheten om menneskets evige ansvar og dets personlige valg. Og han stiller klart opp de to muligheter: Frelse eller fortapelse. Den som ikke vil ta imot frelsen, lukker seg selv ut fra Gud. Gud vil ikke tvinge noen.

Dette er fortapelsens mulighet. Og noe mer tror jeg ikke kan sies herom. For meg iallfall er det umulig å forstå Jesu ord om fortapelsen slik at han med denne tenker på et sted med evig fysisk pine.

Vår oppgave er å forkynne Guds frelsende kjærlighet. Denne kjærlighet omfatter alle mennesker. Alvoret i den ligger i at Gud selv har gitt menneskene frihet til å si nei, og dermed forspille sin frelse.

Kristian Schjelderup

​

Debatten fortsatte utover våren. Til slutt henvendte Schjelderup seg til departementet og spurte om han hadde brutt med kirkens bekjennelse og innstilte seg på å måtte gå av som biskop. Etter at departementet hadde rådført seg med de teologiske institusjoner, besluttet de i februar 1954 at det hadde han ikke.

​

Schjelderup fikk mange og sterke tilbakemeldinger i flere år etterpå - vennlige, støttende, kritiske, vonde, truende. Han svarte på alt på sin vennlige og forståelsesfulle måte.

​